Jeg skulle jo i hvert fall ikke bli sykepleier, for det var mamma!

Anna Fagervik tok helsefag på videregående skole i Sandnessjøen og tanken var å gå videre for å bli barne- og ungdomsarbeider. Etter å ha vært i praksis både på sykehjem og ved kirurgisk avdeling i Helgelandssykehuset endret planene seg.

– Jeg skulle jo i hvert fall ikke bli sykepleier, for det var mamma! I dag kan jeg ikke forestille meg noe som hadde passet meg bedre, sier den unge sykepleieren. 

Møte med pasientene 

Det hele startet på videregående da Anna hadde sin praksisperiode. Allerede her ble det tydelig for henne at det var sykepleier hun likevel skulle bli.

– Det var i møte med pasientene jeg skjønte at jeg var på riktig sted. Det å kunne være til hjelp for de som trengte det, var utrolig givende for meg. 

Senere flyttet hun til Trondheim og pendlet inn til Levanger for å ta sykepleierutdanningen der. Men selv om hun syntes det var godt å komme seg litt bort fra hjembyen, reiste hun ofte nordover for å jobbe i Helgelandssykehuset i feriene.

– Det å møte folk i alle aldre og i så ulike situasjoner, var det som gjorde at jeg trivdes så godt i sykehuset. Her er alt fra små barn, voksne og eldre, til døende pasienter som skal ha lindring i livets siste fase.

Etter de fire ukene hun hadde i praksistiden ved kirurgisk avdeling i Sandnessjøen, har det alltid vært hit hun har vendt tilbake. Først som assistent i helgene og senere også i feriene mens hun studerte. Mangfoldet av ulike pasienter, variasjon i tempoet og det å aldri vite hva dagen bringer, er noe av det Anna synes er utrolig spennende med jobben i avdelinga.

– Av og til er det planlagte operasjoner som skal klargjøres, og andre dager er det mennesker som er akutt syke og må ha operasjon så snart som mulig, forteller en tydelig engasjert sykepleier. Noen pasienter er innom bare kort tid, mens andre er der over en lengre periode.
– Mange av disse pasientene blir man veldig godt kjent med, og det er utrolig hyggelig.

Hun løfter også frem det fantastiske teamet de har bak seg i avdelinga. Det jobbes mye tverrfaglig med blant annet anestesi, operasjon, leger, palliative team, ernæringsfysiologer og fysioterapeuter for å nevne noen.

– Det er utrolig givende å få jobbe sammen med så mange ulike mennesker med ulik kompetanse. Som for eksempel når vi sammen med ernæringsfysiologen legger en plan for hvordan en pasient skal få ernæring, eller sammen med fysioterapeuten ser på hvordan vi kan bevare musklene hos en pasient som er for syk til å komme seg opp av senga.

For mange nyutdannede sykepleiere er det fortsatt veldig mye som skal læres og læringskurven er bratt. For noen kan dette virke som et sjokk. Om man blir værende i yrket tror Anna avhenger mye av hvordan man blir tatt imot når man starter i ny jobb.

– I avdelinga har vi kultur for at det er lov å være ny, dette husker jeg at jeg satte utrolig stor pris på da jeg begynte, for alle har behov for oppfølging i starten.  

Uavhengig om man er nyutdannet eller om man kommer fra en annen jobb, skal alle bli like godt ivaretatt. Her er det kolleger som støtter deg, og det mener Anna er veldig viktig.

På kirurgisk avdeling er det et arbeidsteam med vidt aldersspenn. Her er det alt fra nyutdannede til de som har vært her i mange år. Per i dag er nok de fleste i tjue-, trettiårene, så det er et relativt ungt miljø.

– Jeg har mange av mine venner på jobb, og vi finner ofte på noe også utenfor arbeidstiden. Til helga er vi en del fra avdelinga som skal på konsert sammen. Her er den yngste i starten av 20 årene og den eldste over 60 år. Det er utrolig morsomt å være sammen med en gjeng som går så godt over ens tross for variasjon i både alder og yrke. 

Det sosiale samholdet er sterkt og de arrangerer både julebord og sommerfester sammen hvert år.

– Vi er en sprø gjeng med mange forskjellige personligheter som får det veldig godt til i lag, ler Anna. 

Jenta som skulle hjem og skaffe seg erfaring som sykepleier, har nå fast jobb i Helgelandssykehuset og har bestemt seg for å kjøpe seg hus og bosette seg i Leirfjord hvor hun har vokst opp.

– Jeg har jo mye familie i Leirfjord, så jeg synes det var veldig godt å komme hjem igjen også, sier Anna.