Stine Øfsti jobber som psykologspesialist i Helgelandssykehuset. Åtte år etter at hun kom til Helgeland flytter hun og familien tilbake til Trøndelag for å overta barndomshjemmet. En fleksibel løsning gjør at Stine likevel fortsetter i jobben hun har blitt så glad i.
Da Stine kom til Helgeland og Mo i Rana var planen å være her i ett år, for så å reise hjem til Trøndelag og overta barndomshjemmet. Det ene året ble til åtte, og selv om de nå forlater Helgeland skal hun likevel fortsette i jobben i Helgelandssykehuset og tilbringe perioder på Mo i Rana.
De var to da de kom, og var blitt fire da de vendte nesen hjemover. I tillegg hadde de ervervet seg en hytte på fjellet utenfor Mo i Rana. Og etter åtte år, blir man jo godt etablert og kjent. Stine var likevel godt i gang med å se etter ny jobb i Trøndelag da hennes leder kom med forslaget om å beholde jobben i Helgelandssykehuset på tross av flytting. På mange måter en spennende tanke, men hvordan ville det fungere i praksis? Hvordan ville det sikre god pasientbehandling?
Jeg ble veldig usikker over denne lite utprøvde arbeidsformen. Jeg var jo på mange måter en forsøkskanin. På den andre siden var jeg jo etter 8 år i Helgelandssykehuset godt kjent med kollegaer og samarbeidspartnere både i og utenfor sykehuset. Og pandemien hadde jo gitt en god innføring i å håndtere hjemmekontor, men hvordan ville det fungere som en permanent løsning? Det var det som var nytt, og litt skremmende.
Jeg var i dialog med flere tilbydere av jobb i Trøndelag, både i det offentlige og i det private. Private som også tilbød meg å jobbe fra hjemmekontor. Det er mangel på både psykologer og psykologspesialister også i Trøndelag, så det var flere relevante jobbtilbud jeg vurderte.
Men hvorfor velger du da å beholde jobben i Helgelandssykehuset?
Først og fremst fordi jeg trives godt med å jobbe på et DPS enn ved et stort sykehus. Her får man en bredere erfaring og blir på mange måter en generalist. På et stort sykehus er diagnosene og fagmiljøene mer splittet på ulike lokasjoner, og man blir spesialist ofte med relevant kompetanse innenfor et spesifikt fagfelt. I Helgelandssykehuset får jeg erfaring med flere diagnoser og behandlingsformer, og anledning til å observere og se likheter og ulikheter med ulike behandlingsopplegg til ulike diagnosegrupper. Dette skaper bedre forståelse av å arbeide terapeutisk på tvers av ulike diagnoser. Det gir et bedre helhetsperspektiv, rett og slett.
For det andre er det også bedre lønnsbetingelser i Helgelandssykehuset. Det er langt fra uvesentlig. Og det ble tydelig da jeg fikk tilbud fra andre lignende arbeidsgivere. Men så var det også noe med mitt første møte med avdelingen, måten jeg ble tatt imot på, egentlig allerede i intervjuet, som kanskje har hatt størst betydning for at jeg er i Helgelandssykehuset fremdeles. I motsetning til mange andre intervju jeg var på, var det i Helgelandssykehuset veldig fokus på hva som skulle til for at jeg skulle trives i jobben og hva jeg hadde lyst til. Det tenker jeg stadig på, at allerede der sprakk planen om å være på Helgeland i bare ett år.
Men hvordan fungerer det å jobbe via hjemmekontor?
Vi har et stort hus, så da jeg bestemte meg for å takke ja til ordningen, planla jeg med det samme for å få på plass et eget rom for ordentlig kontor. Jeg fikk ordnet med to skjermer og et hev- og senk- skrivebord. For meg er det viktig å ha en egen sone hvor jeg er på jobb, dette blir spesielt viktig når man jobber fra hjemmekontor.
jeg var veldig spent i starten på hvordan dette ville komme til å fungere, men det har virkelig gått over all forventning. Både for meg og for pasientene mine.
I dag har Stine mange av sine konsultasjoner via video. Det har vært viktig å evaluere ordningen underveis, også med pasientene. Det er spesielt viktig at denne løsningen fungerer for pasientene, og for mange har det faktisk fungert ekstra godt. Mange pasienter synes det er mindre stressende og ønsker å ta møtene sine hjemme i trygge omgivelser. På Helgeland er det mange som har lang reisevei, og det er også mer praktisk for mange å benytte seg av denne ordningen.
Stine tok en dialog med alle pasientene sine før hun flyttet, hvor hun presenterte muligheten for å kunne fortsette med jevnlige samtaler over video. Noen syntes det hørtes ut som en god løsning, mens andre kanskje var litt skeptiske i starten, og fikk også mulighet til å bytte behandler. Alle ønsket likevel å prøve ut denne løsningen, og overraskende nok, har det fungert så godt at ingen av hennes pasienter ville bytte behandler.
“Jeg har like god tillit til deg over skjermen, som når vi møtes fysisk”, var det en pasient som sa til meg.
Stine har fortsatt kontor på Mo i Rana i tillegg til hjemmekontoret sitt på Stjørdal, og pendler jevnlig nordover. Her er hun en uke i strekk når hun først kommer. Noen møter er man fortsatt nødt til å ta fysisk, og hun planlegger derfor tilstedeværelsen på Helgeland når det er behov for det. Det er likevel fortsatt mange av pasientene som er så fornøyd med hvordan videokonsultasjoner fungerer, at de ønsker å ta møtene over nett, selv om Stine er på Mo.
Gode erfaringer fra pandemien gav grunnlag for å videreføre digitale samtaler
Ørjan Svenøy, avdelingsleder ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk, forteller at de lenge har visst at Stine hadde planer om å flytte til Stjørdal og at hun var i kontakt med poliklinikker lokalt der. Vi hadde på dette tidspunktet gjort oss mange erfaringer gjennom pandemien med terapi på video med Whereby i DIPS. Det gav en fleksibilitet for pasienter og behandlere, og vi så et grunnlag for å videreføre denne muligheten. Alle behandlere i VOP har i dag anledning til å gjennomføre samtaler hjemmefra og skrive DIPS hjemmefra. Dette gjør for eksempel at pasienter som ellers ville meldt avbud på grunn av lett sykdom kan få tilbud om digital samtale.
Vi kom opp med et forslag med Stine som videoterapeut med oppmøter på Mo hver sjette uke. Stine var åpen for ideen og har fortsatt i sin stilling i VOP, men styrer alt det tekniske hjemmefra. Andre relevante møter deltar hun på via Teams. Stine er svært erfaren og pliktoppfyllende, noe som gir et veldig godt grunnlag for å fylle rollen hun har fra Trøndelag.
Selv sidestiller Ørjan digitale samtaler med fysiske møter, men påpeker at noen pasienter og behandlere foretrekker å møtes på kontoret. Det er derfor viktig å finne en god balanse, vurdere hvert enkelt tilfelle og evaluere underveis.
